Læreplaner. Så viktige for alle i skolens verden, men så kjedelige å sette seg inn i. Eller?
Både ja og nei. Jeg har lest rapportene
Læreplan, læreverk og tilrettelegging for læring og
På vei fra læreplan til klasserom i sin helhet (sånn går det når man ikke følger med på oppdateringene av pensumlisten hvor det viser at bare ca 1/3 er pålagt lesing...). Noe er forferdelig kjedelig, men annet er faktisk ganske interessant.
Ut fra rapportene skjønner jeg at målene i LK06 er forholdsvis generelt formulerte. Dette oppleves både som positivt og negativt - og det er fremfor alt på videre-gående som lærerne er misfornøyde. De mener at målene "er for vagt formulert, for diffuse, i tillegg til at de er for vide og favner over for mye" (
På vei fra læreplan til klasserom, s 92).
I følge den samme rapporten planlegger lærerne på videregående mye av undervisninga på egen hånd (s 49). Som lærer ville jeg nok føle mye usikkerhet, når jeg verken har tydelige mål eller felles planer å gå ut fra.
En av mine (norske) venner mener at jeg er den mest patriotiske jente hun kjenner siden jeg støtt og stadig snakker om Sverige. Har hun rett? Jeg vet ikke. Jo, jeg sammenligner ofte norske forhold med svenske. Jeg ser ofte på ting med et svensk perspektiv. Men gjør det meg spesielt patriotisk? Er det ikke bare slik at ting vi tar for gitt og ikke reflekterer over, blir tydelige når vi har noe annet å sammenligne med? At det er først nå som jeg bor på den andre siden av grensa som jeg skjønner hva som er "typisk svensk"?
Jo mer jeg leser om norske læreplaner, jo mer funderer jeg over likheter og forskjeller mellom de norske og de svenske. Og jeg funderer så mye at jeg vurderer å skrive eksamensoppgaven min om akkurat dette, nærmere bestemt om hva som utmerker læreplanen i norsk respektive svensk - hva de har til felles og hva som er unikt - på yrkesfaglige utdanningsprogram. Jeg vil fokusere på det felt hvor jeg i hverdagen min som skolebibliotekar ser at noe skiller seg veldig ad: i lesingen av skjønnlitteratur. På gamlejobben min gikk det sjelden mer enn en uke mellom tilfellene når det kom klasser til biblioteket for å låne romaner. Jeg holdt bokprat/bokpresentasjoner til stadighet (også på engelsk, men i oppgaven tror jeg det er nok å fokusere på norsk/svensk). Og det var bare de gangene elevene fritt fikk velge bok - for i tillegg hadde svensklærerne et svært "bokrom" med hundrevis av klassesett (som biblioteket ikke administrerte). Her på min nåværende jobb har jeg i løpet av nærmere fire år hatt kanskje ti bokprat. Mindre enn på et semester i Sverige! Og heller ikke klassesettene blir brukt (på min nåværende jobb oppbevares de i biblioteket). De har vært utlånt til sammen fire ganger. På nesten fire år. Knut Hamsuns
Pan én gang, Ibsens
Peer Gynt to ganger, og
Soga om Gisle Surson én gang. Det er ikke mye. Men når jeg går tilbake og sjekker utlånsstatistikken ser jeg at mange av de andre klassesettene var i bruk helt frem till 2006. Helt frem til Kunnskapsløftet, med andre ord. Betyr det at det er på grunn av LK06 som lesinga av skjønnlitteratur har gått ned? Eller er det andre faktorer som ligger bak? Mener man at tekstutdrag i lærebøkene dekker behovet? Er de nye lærebøkene lagt opp på en annen måte enn de gamle? Og er det en grunn til at det stort sett er gamle norske klassikere vi har klassesett av her, når lærerne på gamlejobben min leser og vurderer titalls nye ungdoms- og voksenromaner hvert år og kontinuerlig oppdaterer utvalget av klassesett? Tilskriver de svenske lærerne skjønnlitteraturen en annen rolle i undervisninga enn de norske?
Jeg har såvidt kikket på
Læreplan i norsk og
Kursplan för Svenska A /
Svenska B (som jeg mener skal tilsvare vg1 og vg2 på yrkesfag - men det må jeg undersøke nærmere). Det er litt pinlig å innrømme det, men etter så mange år som skolebibliotekar har jeg altså ennå ikke satt meg inn i læreplanverket... Mitt første inntrykk er at læreplanene egentlig ikke er så forskjellige. Hvis det er slik, er det da tolkningen av dem som skiller seg ad??
De begge skolene,
Parkskolan och
Mosjøen vgs studiested Kippermoen (tidligere Vefsn vgs) har omtrent samme type utdanningsprogram - hovedsakelig yrkesfaglige: restaurant og mat, elektro, bygg, kjøretøy, frisør m.fl. Videregående ser litt annerledes ut i Sverige (f eks er alle program treårige), men jeg håper likevel å kunne gjøre noe ut av dette. Parkskolan har dessuten bortimot 1100 elever, Mosjøen vgs studiested Kippermoen har 450, og det må man ta omsyn til. Men likevel.
Det går for så vidt ikke å trekke noen generelle konklusjoner ut fra et så begrenset grunnlag - det er tross alt bare to skoler av mange. Men noen interessante funn kan jeg kanskje likevel gjøre?
I Örnsköldsvik er det påskeferie en uke senere enn her - det innebærer at lærerne på Parkskolan er på arbeid den uka jeg drar til Sverige på ferie. Tenker at jeg kan kjøre til Örnsköldsvik en dag og intervjue noen svensklærere om hvordan de tolker og arbeider ut fra læreplan og kursmål.
Hva tror dere? Er jeg noe på sporet? Jeg håper det...! :)
